Rektangulære legeklokker: Historien og Söner-gjenopplivingen

Tidlig på 1900-tallet trengte helsepersonell en klokke som kunne måle pasientens puls nøyaktig uten at viserne kom i veien. Den vanlige utformingen med én urskive skapte et problem: Mens man telte slag, krysset sekundviseren minuttviseren og skjulte avlesningen. Løsningen var en utforming med to registre, der timer og minutter var plassert øverst på urskiven i sin egen tydelig avgrensede sone, mens den lille sekundskiven var plassert i en helt separat, nedre del. De to visningene overlappet aldri. Å måle pulsen ble et spørsmål om å følge det ene registeret mens man leste av det andre.

Den rektangulære kassen var det naturlige formatet for denne utformingen. En rund kasse har like mye plass i alle retninger fra midten. Et rektangel har en naturlig vertikal akse som deler det tydelig i to soner: øvre og nedre. Formen løste designutfordringen som den medisinske bruken stilte. Derfor ble legens klokke rektangulær, ikke av estetiske grunner, men fordi det var den riktige tekniske løsningen.

Lommeur var fortsatt normen for de fleste yrkesgrupper på 1900-tallet, men man måtte ta klokken ut av lommen og holde den separat for å ta pulsen. Et armbåndsur fjernet dette trinnet. Det rektangulære armbåndsuret med urskive med to registre var det første spesialbygde tidsinstrumentet for klinisk bruk som samtidig holdt legens hender frie og målingen presis.

Pulsmålerskalaen førte legens klokke videre inn i klinisk praksis. Trykt langs kanten av urskiven gjorde den det mulig for legen å telle et fast antall hjerteslag og lese pulsen direkte av skalaen, uten å måtte regne ut pulsen ved å telle i 15 sekunder og gange med fire. Legen telte 30 slag og leste av den tilsvarende pulsen; klokken gjorde regnestykket.

Longines, Omega og Girard-Perregaux var blant de første produsentene som laget pulsmeterklokker i kommersiell skala. Designene deres kombinerte presisjonen som krevdes til medisinsk bruk, med kvaliteten man forventet av et profesjonelt instrument. Dette var ikke rimelig tilbehør. En lege som bar en pulsmeterklokke på 1920- og 1930-tallet, bar et presisjonsinstrument som gjenspeilte både de kliniske standardene og den profesjonelle statusen deres.

Art deco-bevegelsen preget utseendet til disse klokkene. Den samme perioden som ga oss pulsmeterklokken, ga oss også Cartier Tank og JLC Reverso. Geometrisk presisjon, rene urskiver, markante tall og ærlig urkassekonstruksjon var estetiske idealer i tiden, og de passet perfekt til kravene til et medisinsk instrument: lesbarhet, tydelighet og fravær av dekor som kunne distrahere fra funksjonen.

I 1928 lanserte Rolex Prinsen, og legeklokken fikk sin endelige utforming. Prinsen var rektangulær, med art deco-proporsjoner i hver detalj, og hadde den doble registerskiven i sin mest gjennomarbeidede form. Timer og minutter i det øvre registeret. En tydelig avgrenset sekundviserunderskive nederst. De to sonene var adskilt av en horisontal strek som gjorde det funksjonelle skillet tydelig. Klokken ble drevet av rektangulære Aegler-urverk med en gangreserve på over to dager, for sin tid.

Prinsen ble båret av Al Capone. Liam Neeson bar en som Oskar Schindler i Schindlers liste. Disse forbindelsene sier noe om Prinsen som en klokke for folk som forsto at presisjon og eleganse kunne eksistere side om side i samme gjenstand. Rolex sluttet å produsere Prinsen tidlig på 1950-tallet, da den rektangulære formen gikk av moten. I 2005 gjenopplivet de den for en kort periode som Cellini Prince. Ingen av produksjonsperiodene oppnådde Tankens eller Reversos kulturelle levetid, og derfor er Prinsen fortsatt en av de mest teknisk særpregede og undervurderte klokkene i Rolex-katalogen.